Som noen av dere kanskje husker, skrev jeg en gang et innlegg om å være en moskus. I dag skal jeg skrive litt om mitt liv som pinnedyr. Jeg har nemlig vært på konsert i kveld. Fin musikk. sangglede og ren og skjær idyll. Helt til en entusiast dro i gang rytmisk klapping og hele salen fulgte opp. Utenom meg, for jeg satt som paralysert og hadde både lyst til å være med på moroa og å krype under stolen. Dette skjer hver gang noen skaper litt liv i rekkene, litt glede i publikummet. Med et stivt smil sitter jeg der, i en sjø av bølgende glede og føler meg som et ideelt google billedsøk på bundet og forknytt nordmann.
Det hender jeg prøver meg, men jeg bommer på takten, jeg faller ut og inn av rytmen og avslører meg selv med et helt umotivert og særdeles lite livlig klapp på fullstendig feil tidspunkt. Samtidig er det noe med det å bare sitte der, helt passiv og ikke ta del i det som skjer. Jeg føler meg tung og sur og treeeeeig.
Og så skulle jeg jo ønske at jeg også var en sånn livlig sprette som stod og rocket i seteraden ( ikke i kveld altså men ved andre anledninger) med hendene over hodet i taktfaste klapp. Det ser jo så morsomt ut, spontant og fritt. Morsomme mennesker har rytme og kan klappe og knipse...det tenker ihvertfall jeg, når jeg sitter som et pinnedyr helt nederst i setet mitt.
I dag fant jeg forresten en på raden foran som heller ikke klappet. Det trøstet meg, helt til vi gikk ut og jeg så at han hadde armen i fatle. Samtidig vet jeg jo at jeg mest sannsynlig ikke er den eneste ikke-klapperen på vår jord, men når skrekken overmanner meg har jeg ikke lyst til å se meg rundt.
Så i dag spør jeg:
Er du en klapper? Og hva synes du i såfall om saltstøtter som meg? Og , og dette har jeg egentlig ikke lyst til å vite, men hvordan oppleves dette fra scenen?
Det hender jeg prøver meg, men jeg bommer på takten, jeg faller ut og inn av rytmen og avslører meg selv med et helt umotivert og særdeles lite livlig klapp på fullstendig feil tidspunkt. Samtidig er det noe med det å bare sitte der, helt passiv og ikke ta del i det som skjer. Jeg føler meg tung og sur og treeeeeig.
Og så skulle jeg jo ønske at jeg også var en sånn livlig sprette som stod og rocket i seteraden ( ikke i kveld altså men ved andre anledninger) med hendene over hodet i taktfaste klapp. Det ser jo så morsomt ut, spontant og fritt. Morsomme mennesker har rytme og kan klappe og knipse...det tenker ihvertfall jeg, når jeg sitter som et pinnedyr helt nederst i setet mitt.
I dag fant jeg forresten en på raden foran som heller ikke klappet. Det trøstet meg, helt til vi gikk ut og jeg så at han hadde armen i fatle. Samtidig vet jeg jo at jeg mest sannsynlig ikke er den eneste ikke-klapperen på vår jord, men når skrekken overmanner meg har jeg ikke lyst til å se meg rundt.
Så i dag spør jeg:
Er du en klapper? Og hva synes du i såfall om saltstøtter som meg? Og , og dette har jeg egentlig ikke lyst til å vite, men hvordan oppleves dette fra scenen?